divino hilser på bloggen for første gang

  • 21.okt.2009 kl.23:22
Jeg er fascinert av hvordan dagene kan være så forskjellige fra hverandre. Jeg gråter og smiler om hverandre. Livet er rart, jeg snakker med de døde og får ikke helt til den vennegreia. Har ikke energi. orker ikke. Vil ikke. Men jeg må. Så jeg ringer, og vi spiser middag sammen, og det er trivelig, inntil de begynner å le når jeg faktisk deler hele sårbarheten min med dem, og det gjør så vondt. Og jeg går i samme fella hver gang, jeg tenker at de vil forstå, slik som jeg bestandig prøver å forstå. De vil forsøke å komme med de riktige ordene. Men jeg tar feil, gang på gang på gang, og det gjør likevondt hver gang. Og jeg forstår omsider at jeg ikke må dele det med noen andre enn meg selv og kaninen, fordi det skraper i sjela mi, og jeg blir enda mer forvirret og fortvilet enn det jeg allerede var. Jeg forteller meg selv at det må ikke skje igjen, jeg må ikke innbille meg at de forstår, for det vil aldri skje.

tinekatrine

22.okt.2009 kl.22:04

haha, såpass. takk :)

Kit

03.des.2009 kl.13:40

Det er vanskelig å beregne hvor lang tid det går før noen ser eller du ser noen.

Eventuelt alt.

Tiden går, det kan hende det aldri skjer. Vi er alle blinde, vet De.

Make me happy

hits