17. april 2010

  • 17.apr.2010 kl.23:48
Jeg ser mot solen, den skinner sterkt gjennom de vage skyene. Blikket mitt senker seg, ynene passerer horrisonten. Et bltt hav, noen blger i det fjerne, ellers stille. Sandstranden er lys og kornene sm, jeg lper mot vannet. Havets magi. Det kiler under fttene i dt de treffer vannkanten, bena fortsetter bevege seg fremover, fr hele kroppen er dekket av saltvann. Vannet er krystallklart. Bunnen kan jeg skimte selv langt ute p dypet, trne er fortsatt klare av syne. Havet fanger alle sansene mine, jeg er fortapt her.

Siden vender jeg hjem til Norge, det er kaldt her. Fortsatt vil jeg ut i havet. Bena nrmest spinner i det jeg omsider er ved sjen. Vannet her er mrkere, som en mystisk melodi som roper p meg, som gjr at jeg blir ndt til lpe videre. En lett bris p land ser ut som en storm i det store havet, innover mot land svaier vannet i blgedaler. Sandstranden er riktignok ikke like lys, kornene erstattet med stener og tomme blskjell, men likevel, jeg lper mot vannet. I dt fttene freffer vannkanten, tenker jeg tilbake p den milde lukten av hav, flelsen av frihet, sandbunnen av silke. Bena fortsetter vasse utover, men temperaturen er lavere. Jeg ser mot solen, den speiler seg i havet.

Vannet er ikke klart her. Leggene mine er borte. I dt jeg gikk utover, virvlet sanden seg opp i vannet som en storm. Det er bare groms her n. Vannet er kaldt og fttene mine borte. Magien som aldri var der, forsvinner, og jeg tenker at det jo bare er molekyler, millioner av molekyler, vi er bare molekyler satt sammen i ulike kombinasjoner. Vi flyter forbi, vi er bare en sky av stv i konstant forandring. Vi var aldri noe magisk.

Sjelen synker og fanges av det mrke.
Ph ukjent

Hun der Karoline

18.apr.2010 kl.19:23

At vi i det hele tatt eksisterer, det er magi.

Make me happy

hits