17. april 2010

  • 17.apr.2010 kl.23:48
Jeg ser mot solen, den skinner sterkt gjennom de vage skyene. Blikket mitt senker seg, øynene passerer horrisonten. Et blått hav, noen bølger i det fjerne, ellers stille. Sandstranden er lys og kornene små, jeg løper mot vannet. Havets magi. Det kiler under føttene i dèt de treffer vannkanten, bena fortsetter å bevege seg fremover, før hele kroppen er dekket av saltvann. Vannet er krystallklart. Bunnen kan jeg skimte selv langt ute på dypet, tærne er fortsatt klare av syne. Havet fanger alle sansene mine, jeg er fortapt her.

Siden vender jeg hjem til Norge, det er kaldt her. Fortsatt vil jeg ut i havet. Bena nærmest spinner i det jeg omsider er ved sjøen. Vannet her er mørkere, som en mystisk melodi som roper på meg, som gjør at jeg blir nødt til å løpe videre. En lett bris på land ser ut som en storm i det store havet, innover mot land svaier vannet i bølgedaler. Sandstranden er riktignok ikke like lys, kornene erstattet med stener og tomme blåskjell, men likevel, jeg løper mot vannet. I dèt føttene freffer vannkanten, tenker jeg tilbake på den milde lukten av hav, følelsen av frihet, sandbunnen av silke. Bena fortsetter å vasse utover, men temperaturen er lavere. Jeg ser mot solen, den speiler seg i havet.

Vannet er ikke klart her. Leggene mine er borte. I dèt jeg gikk utover, virvlet sanden seg opp i vannet som en storm. Det er bare groms her nå. Vannet er kaldt og føttene mine borte. Magien som aldri var der, forsvinner, og jeg tenker at det jo bare er molekyler, millioner av molekyler, vi er bare molekyler satt sammen i ulike kombinasjoner. Vi flyter forbi, vi er bare en sky av støv i konstant forandring. Vi var aldri noe magisk.

Sjelen synker og fanges av det mørke.
Ph ukjent

Hun der Karoline

18.apr.2010 kl.19:23

At vi i det hele tatt eksisterer, det er magi.

Make me happy

hits