Fra en tid til en annen.

  • 07.apr.2010 kl.21:00
Jeg tror jeg gjør mindre nummer ut av meg nå enn før, jeg tror ikke folk legger merke til meg på samme måte som de gjorde før. Ingen tror jeg har merket hvordan jeg har blitt, og det er ikke så rart når alt er så komplisert og jeg har ikke blitt dumpet eller kranglet med venninnen min og jeg har ikke blitt slått, og derfor så krever det så masse å forklare. Og ingen merker noen ting fordi jeg ler like høyt som før, altså jeg bruker ikke humor for å skjerme meg. Og jeg banner ikke mye, og jeg gjør ikke stort ut av meg. Jeg vil ikke, jeg tør ikke, jeg føler ikke for det, det er ikke meg lenger. Jeg er nederlaget. Jeg har noen ytterst få nærme meg, og noen fler som enten ikke vil komme helt inn i ringen, eventuelt jeg dytter dem ufrivillig fra meg. Resten er bare en flytende masse av mennesker som alle tror jeg er omfavnet av mennesker. Men det er ikke sannheten. Ikke nå, ihvertfall. Og de jeg trodde jeg hadde her inne, de har plutselig forsvunnet ut, helt lydløst, uten å si noe. Alle har sine gjenger og jeg passer på en måte inn over alt, men jeg klarer aldri å finne en sitteplass som jeg er trygg på at alltid er ledig og alltid blir regnet med. Om ikke så mange ganger, så har jeg blitt sviktet og jeg hadde ikke trodd at det skulle føre til så masse usikkerhet. Noen prøver jeg å nærme meg, men hver gang jeg prøver, får jeg følelsen av å bli blåst bort fra dem av en vind som er så kraftig at jeg ikke alltid klarer å takle det. Hvorfor roper jeg ikke ut til verden at verden ikke alltid er snill og at vi alle har så masse vondt i oss, og at jeg trenger en varm klem selv om jeg smiler, men at kanskje noen ganger er det heller viktigere at handlingene dine viser at du bryr deg enn den varme klemmen jeg får av deg når du står der med røyken i hånda og jeg har forsovet meg. Jeg strekker ikke til fordi jeg strekker meg for langt.

Guro.

07.apr.2010 kl.21:50

jeg kjenner meg igjen, jeg.

Karoline

08.apr.2010 kl.01:44

Det er vondt å føle at man balanserer mellom mennesker og ikke har røtter, jeg vet akkurat hvordan det er. Men noen ganger må man gjøre litt om i "hagen" sin for at røtter skal bli store nok for å tåle. Noen ganger er det vondt å se seg selv etter å ha forandret seg. Og det vondeste er kanskje når du etter å ha ledd en god stund innser at du har vondt i kjeven, enkelt og greit fordi det er lenge siden du har ledd.

Kit

08.apr.2010 kl.11:07

Eller ja, når man innser at man har tatt imot mye mer enn man hadde trodd, er mye mer farget enn man hadde trodd, av alt det dårlige som man først feier bort som en feil, som noe man ikke bryr seg så mye om, og man vil videre helt til man møter noen andre og ikke klarer å være seg selv fordi man plutselig innser at det er en del som er borte.

fredrikke dorothea bolette

08.apr.2010 kl.19:37

jeg tror jeg vet åssen du har det. og jeg har det nesten på samme måten, egentlig. det er litt rart.

skal jeg forklare hvordan du kan spille snake og tetris på mac?

du går inn på terminal. så skriver du emacs.

så holder du inne escape og x samtidig. så kommer det opp en linje på bunnen, der du skriver enten snake eller tetris. så kommer det opp. hihhihi. si ifra om du ikke får det til!!

/fredrikke

fredrikke dorothea bolette

08.apr.2010 kl.20:10

hvis du søker på terminal oppe i den søke-greia, så kommer det opp :)

/fredrikke

fredrikke dorothea bolette

09.apr.2010 kl.00:30

så kult.

melk er livets drikk.

har du lagt ut bilde av genseren? :D

/fredrikke

fredrikke dorothea bolette

09.apr.2010 kl.14:26

jeg svarte på terminal-meldingen og?

hvis du ser lengre oppe. hihi.

/fredrikke

Make me happy

hits